Ulvene må vernes

Det foregår en intens debatt for tiden om ulvene her er verneverdige eller ikke. Selv mener jeg at det er en selvfølge at de bevares. Her er en video som viser godt hvorfor de spiller en viktig rolle i økosystemet. Hvis de representerer en trussel for menneskers sauer eller hunder, så er det opp til mennesket å beskytte disse bedre. Svaret er ikke å utslette ulvene, som mennesket faktisk også er satt til å forvalte over og beskytte.

Publisert i Miljø | 3 kommentarer

Christel Alsos – Nordnorsk Julesalme

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land
Velsigna de evige ordan om håp og ei utstrakt hand
Verg dette lille du ga oss den dagen du fløtta oss hit
Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit

Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru
Og ett har vi visserlig sanna: Vi e hardhausa vi, som du
Nå har vi den hardaste ria, vi slit med å karre oss frem
Mot lyset og adventstida, d’e langt sør te Betlehem

Guds fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor
Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord
Du ser oss i mørketids landet, du signe med evige ord
Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord

GOD JUL!

Publisert i Lyd | Legg igjen en kommentar

Politisk liberale er ofte mest intolerante

En fersk spørreundersøkelse avdekker noen resultater som passer fint sammen med hva jeg selv har opplevd. Jeg har ikke tenkt å gå i for mye detaljer, i og med at jeg ikke er interessert i å sette meg noen offer-rolle. Det er jeg ikke, for det er andre som har tapt på det, ikke jeg.

Men det jeg kan si er at de som har fjernet meg fra Facebook på grunn av mine politiske holdninger, alltid har vært selverklærte liberale mennesker, som har ment at jeg har hatt grumsete holdninger.

liberals

Dette på tross av at de argumenter jeg har fremmet har vært saklige og grunngitt med seriøse kilder, blant annet mitt innlegg om innvandringens mange utfordringer og at jeg delte en omfattende spørreundersøkelse som viser at mellom hver fjerde og annenhver muslim kan defineres som islamist, avhengig av hvilke holdninger en velger å legge trykk på. Det er klart at kjipe fakta kan provosere. Og ingen liker å være «kjip» heller, men virkeligheten er nå engang konfliktfyllt. Og jeg synes at livet er for kort og verdifullt til å benekte nettopp dette.

 

Spørrebyrået PRRI har avdekket at:

«Politiske liberale er langt mer tilbøyelige enn konservative til å si at de fjernet noen fra sosiale medier basert på hva personen delte online (28% mot 8%). Elleve prosent av moderate sa at de blokkerte, sluttet å følge, eller fjernet noen for hva de la ut online.»

Følgende setning bekrefter også min egen opplevelse dessverre:

«Det er også et betydelig kjønnsgap. Kvinner har dobbelt så høy sannsynlighet som menn for å fjerne noen fra deres sosiale nettverk online, på grunn av de politiske holdningene som personen har uttrykket (18% mot 9%). 

Ved første øyekast skulle man kanskje forvente at det var konservative mennesker som hadde lavest toleranse for annerledes meninger fordi «de er er jo reaksjonære og trangsynte», men denne undersøkelsen viser altså at det motsatte er tilfelle.

Årsaken til det er selvsagt at rommet for hva som er lov å mene har blitt betydelig begrenset i konservatives disfavør og at på tross av at vi lever i et såkalt «mangfoldig» og «pluralistisk» samfunn, så er det likevel slik at du må ha de rette liberale meningene for å slippe igjennom det politisk korrekte nåløyet.

I vår stadig mer defragmenterte, nettbaserte og individsentrerte verden, er jo også terskelen for å «fjerne noen» som sier noe en ikke liker svært så liten, som jeg skrev litt om i Ensomhetens Kjølige Tidsalder.

Ganske ironisk, siden det å være liberal har blitt sidestillt nettopp ved det å være tolerant. Ofte stemmer det simpelthen ikke.

Publisert i Politikk | Legg igjen en kommentar

Forskerne: – Vi må dyrke enhet fremfor multikultur

En artikkel hos Aftenposten i dag trekker frem det som for en del av oss har vært helt selvfølgelig, uansett hvor brunbeiset de av oss som har kritisert ståa har blitt:

«For å stoppe veksten til ytre høyre og sikre fremtiden til vestlige demokratier, må de etablerte partiene endre sin retorikk og politikk, mener forskerne Jonathan Haidt og Karen Stenner.

– Et første skritt for å dempe splittelsene kan være å sørge for at immigrasjonen ikke er så høy at folk ikke kan integreres ordentlig. Det betyr ikke null immigrasjon, men at man unngår enklaver der folk ikke blander seg med hverandre, sier Stenner.

Videre tar de til orde for at den multikulturelle tilnærmingen til innvandring skrinlegges til fordel for en politikk som vektlegger assimilering og en felles nasjonal identitet.

– Symboler, ritualer og institusjoner som kan understreke fellesskap, enhet og samhold må vektlegges i mye større grad, sier Stenner.

Hun erkjenner at budskapet oppfattes som både kontroversielt og dystert i mange kretser, men hun mener alvoret i situasjonen ikke har sunket ordentlig inn ennå. Vestlige demokratier – også de i Skandinavia – kan stå for fall dersom ikke flere forstår hva som foregår, advarer hun.

– Vi kan moralisere så mye vi orker over hvordan vi vil at våre ideelle demokratiske borgere skal være, men demokratiet er på sitt tryggeste og toleransen blir maksimert når vi designer systemer som tar høyde for hvordan folk faktisk er. Vi må la alle få mulighet til å være sin beste versjon av seg selv, sier hun.»

Les hele artikkelen her.

Publisert i Kultur | Legg igjen en kommentar

Ensomhetens kjølige tidsalder

Mange europeiske land har avskaffet de tradisjonelle former for familiestrukturer og måter å organisere samfunn på, som en har ansett som gammeldagse og utdaterte. Dette har hatt flere svært uheldige bieffekter som vi helst ikke ønsker å snakke om, blant annet en svært utbredt ensomhet.

loneliness

Dokumentaren Swedish Theory of Love viser på smertefullt og fortreffelig vis hvor galt det har gått med det svenske samfunnet, noe som betegner tilstanden i hele den vestlige verden. Det er denne dokumentaren jeg tar utgangspunkt i, i teksten som følger.

Avskaffelsen av kjernefamilien

Da vi før var avhengige av hverandre gjennom forpliktende familiekonstellasjoner, sitter vi nå ensomme tilbake. Vinteren 1972 ble en revolusjonerende framtidsvisjon satt i verk i Sverige i uavhengighetens tegn: Kvinnen skulle frigjøres fra mannen. De eldre skulle frigjøres fra sine barn og tenåringene skulle frigjøres fra sine foreldre. Det ble skrevet et manifest som het «familien i fremtiden». Politikeren Åsa Mattson stod på talerstolen og sa at: «Målet er å skape et samfunn der alle kan utvikle seg selvstendig. Der alle voksne er økonomisk uavhengige av slektninger.» Olof Palme sa at «Vi må skape økonomiske og sosiale vilkår som gjør folk til uavhengige individer».
Målet var hvert menneskes frihet. Men ved å forkaste de strukturene som gav oss trygghet og kjærlighet, ble det gjerne et kaldere samfunn? Bibelen forteller om mennesket som spiste av kunnskapens tre – etterpå kjente det på en enorm ensomhet. Kanskje frihet må anses som et middel og ikke, slik det blir sett på som i dag; et mål?

Swedish Theory of Love

Professor Lars Trägårdh, forteller hva begrepet «the swedish theory of love» går ut på:

«Den svenske kjærlighetsteorien sier at alle mellommenneskelige forhold må basere seg på at folk grunnleggende sett er selvstendige. En kvinne som er avhengig av mannen sin – hvordan vet vi at de i dette forholdet er frivillige, og ikke fordi de er avhengige av hverandre? Og av økonomiske grunner? Barn har mange rettigheter. De eldre er ikke lenger avhengige av velvilje fra de voksne barna sine. Idealfamilien i Sverige består av voksne individer som er grunnleggende uavhengige. De jobber for seg selv.»

happy_family

Kampen for individets frigjøring var på samme tid kampen mot den gode, gamle kjernefamilien.

Holder andre på avstand

En kvinne med innvandrerbakgrunn i dokumentaren presiserer at svenskene ønsker å hjelpe flyktninger f.eks, men at de også ønsker å holde dem på avstand – ganske enkelt fordi svenskene til motsetning fra mange ikke-vestlige innvandrere, ikke dyrker gruppen. De dyrker seg selv. Hvordan skal en så sterkt individ- og ego-fokusert «kultur» (i den grad man lenger kan snakke om kultur når fellesskapet ikke eksisterer) kunne inkludere enkeltmennesker utenifra? Det går ikke. Og man ser samme tendens i hele Europa. Et identitetsløst kontinent som blir svakt og underdanig i møte med etniske, religiøse og kulturelle grupper fra andre deler av verden.

«I Sverige lever mange alene. Jeg kunne ikke ha bodd alene en eneste dag», sier kvinnen med innvandrerbakgrunn. Hun er avhengig av selskap og familie. Hun ser på avhengighet som noe godt. Og hvorfor ikke? Ved første øyekast kan det virke tungt og i verste fall bringer det selvsagt med seg negative faktorer som maktkåthet og detaljkontroll fra familiens overhoder. Til gjengjeld er det generelt flere positive faktorer oppi det, som vi kan ha glemt i våre dager; pliktfølelse, fellesskap, sosialisering, trygghet og ikke minst kjærlighet.

Trygghetsaspektet er særdeles viktig når man ser på europeisk historie. Nasjonalstatene sprang ut av nettopp følelsen av at man var ett folk, at man var en utvidet familie. Sosiologiprofessoren Sigurd Skirbekk peker på at nasjonalstatenes periode (1815-1914) var Europas mest fredelige tid. Det er forresten et tankekors idag at vestlige politikere begrunner ikke-vestlig masseinnvandring ved at europeere får for få barn, når det er politikerne som har beredet grunnen for at nettopp dette har skjedd.

Man kan ikke unngå å bli berørt når dokumentaren tar oss med inn i en bolig hvor en mann har vært død to år i sin leilighet. De som arbeider med slike saker for den svenske stat, opplyser at årsaken til at slik skjer er for det første at sosialpengene renner inn på konto og regningene betales automatisk. Ingen merker noe når personen ikke har noe nettverk. Dette er ikke et unikt tilfelle. I den tredje verden hadde noe slikt aldri skjedd.

lonely-man-rex

Lykke er fellesskap

I slutten av dokumentaren møter vi sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman, som sier at:

«Det er usant at lykke er det samme som et problemfritt liv. Et lykkelig liv handler om å overvinne problemer, gjøre sitt beste og streve hardt. Så blir du lykkelig når du ser at du har mestret utfordringene. En kjenner glede ved å overvinne vansker. Dette har vi mistet. Vi mistet det da velstanden vokste. Folk har alt. Folk sulter ikke, de er ikke fattige. Men èn ting mangler – noe staten ikke kan gi deg og noe en ikke kan vedta politisk: Det å være i lag med andre folk. Det å være en del av en gruppe. Dette må en selv sørge for.»

Bauman mener også at folk som har lært at de skal være uavhengige har mistet evnen til å fungere i lag med andre mennesker:

«Folk vet ikke lenger hvordan de skal sosialisere seg. Det er slitsomt. Det krever stor innsats. Da må en kunne forhandle og reforhandle, diskutere, bli enig om ting. Er du selvstendig, klarer du ikke dette. Nå lever vi to ulike liv. Tilkoplet og frakoblet. Livet vårt når vi er tilkoblet er i stor grad risikofritt. Det er så lett å skaffe seg venner på internett – de forstår ikke hvor ensom du er».

Lav terskel for å kutte ut folk

Og Bauman trekker også frem det faktum at vi så alt for lettvint kutter ut kontakten med folk som har andre meninger enn oss:

block-someone-on-facebook-fea

«Om du ikke liker andre sine holdninger på nettet kan du bare slutte å kommunisere med dem. Når du er frakoblet så er alt du ser et bilde på hvor ulike vi er som mennesker. Folk du møter, fremmede folk. Du må ha et behov for dialog om du skal gå inn i en samtale. Du må takle at vi er ulike og at det er mange måter å være menneske på. Istedenfor å bevise at alle andre er dumme, kan du oppdage at andre er kloke og at det er du som er dum.»

Han peker på at selvstendighet tar fra oss evnen til å gjøre dette, og at jo mer selvstendig vi er, jo mindre er vi i stand til å erstatte selvstendigheten med en veldig tilfredsstillende form for gjensidig avhengighet:

«Selvstendighet gjør oss ikke lykkelige. Selvstendighet gjør livet innholdsløst, meningsløst og helt ufattelig kjedsommelig.»

Dokumentaren kan sees her.

Publisert i Historie, Kultur | 2 kommentarer

Koranens unike Jesus

I 2007 var jeg på Oslo Kristne Senter med en kompis og faren hans. Der hadde pastoren Åge Åleskjær invitert den svenske pastoren Peter Ljunggren.

Ljunggren hadde forfattet en bok som heter «Mina muslimska vänner», hvor han trekker frem det som Bibelen og Koranen har til felles.

1

Den ekstremt talentfulle maleren Akiane Kramarik sin versjon av Jesus.

Nå mener jo jeg at Islam, slik denne religionen ofte praktiseres, har mer enn nok å bli kritisert for. Islamisme er også et økende problem i vår tid og dette er svært bekymringsverdig, og burde derfor etter min mening tas opp når man diskuterer innvandringspolitikk.

På samme måte må vi anerkjenne at flere individer med islamsk bakgrunn, er mennesker som vi både kan og bør bli kjent med og ha en dialog med på det personlige plan. Hvis ikke gir vi jo opp idèen om integrering, og spiller ballen videre til dem som ønsker parallelsamfunn.

Som troende har vi en ypperlig mulighet til å gå inn i en slik dialog, med utgangspunkt i Koranens egne tekster.

Og hva er det som som skaper dialogen? Jesus.

Både kristne og muslimer ser på Jesus som et forbilde. Men muslimene ser på ham som kun en profet. Ljungrens strategi i sin bok er å vise muslimene hvor overraskende lik Jesus i Koranen er Jesus i Bibelen. Og dette kan igjen være en innfalsvinkel til å få dem til å se hvem Jesus egentlig er- altså ikke bare Guds profet, men Guds sønn. Jesus Kristus.

Er det ikke f.eks et sjokk for mange at Koranen lærer disse tingene her(?):

– Jesus blir født av en jomfru (Sure 19:16-27, Sure 21:91 og Sure 66:12). Engelen Gabriel tilkjennegir Jesu overnaturlige fødsel (Sure 3,41), ergo sier Koranen at Jesus ikke hadde noen kjødelig far. Koranen sier også at Maria var opphøyd over alle verdens kvinner (Sure 3:42).

– Jesus blir kallt for «Guds ord» (Sure 3:44-45 og Sure 4:171). Ingen andre profeter får denne betegnelsen i Koranen, de blir kallt Guds profeter, talsmenn eller budbærer men aldri Guds ord. Artig, siden det står i Bibelens bok Joh 1:1,14: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. (..) og Ordet ble kjøtt og bodde i blant oss, og vi så hans Herlighet. En Herlighet som den førstefødte har av Faderen, og han var full av nåde og sannhet.»

– Koranen kaller Jesus også for «Messias» (Sure 4:171; 9:31; 3:45; 5:72). De fleste språkforskere er enige om at ordet «al-masih» er direkte relatert til ordet «Messias». Igjen, ingen andre profeter blir kallt dette, ikke engang Islams grunnlegger Muhammed.

– Jesus fikk kraft av den Hellige Ånd (Sure 2:87).

– Koranen sier at Jesus skal æres og lovprises, i denne verden og i den kommende (Sure 3:45).

– Jesus er syndfri(!). Koranen forteller at profetene, også Muhammed, måtte be om tilgivelse for sine synder, men Jesus hadde ingen synder å be om beskyttelse for. Han var beskyttet mot den onde. (Sure 3:36, Sure 40:55, Sure 3,147; 48:1-2).

– Jesus utførte mirakler (Sure 5:110-113). De fleste muslimer er enige om at Muhammed ikke utførte mirakler. En del har forsøkt å tillegge ham slike evner, men dette står ikke i Koranen. Faktisk står det der at Muhammed selv sa at han ikke kunne utføre mirakler (Sure 17:59; 29:50-51).

– Koranen forteller også at Jesus kommer tilbake på Dommens dag (Sure 4:159). (Men her kan det skytes inn at den Jesus mange muslimer tror kommer tilbake på Dommens dag, faktisk er en ganske annen Jesus enn den vi kristne tror skal komme tilbake. Men dèt er en annen og adskillig lengre diskusjon, som jeg kanskje kommer innpå ved et senere innlegg.)

 

Så, som vi kan se, indikerer også muslimenes hellige bok, Koranen, at Jesus er helt unik, og har kvaliteter som ingen andre mennesker har. Det gjelder derfor å vise muslimene hva deres egne religiøse tekster sier om Jesus, noe som kan lede dem til å se at Jesus er veien til Gud.

Dette må gjøres med en oppriktig kjærlighet og interesse for mennesker med muslimsk tro. Som kristne tror vi på en Gud som elsker alle mennesker. Alle.

Denne holdningen viser også pastor ljunggren godt med sin bok, som jeg er veldig takknemlig for at jeg kjøpte den gangen!

Boken kan bestilles her.

(Dette innlegget skrev jeg så tidlig som i 2009, på verdidebatt.no, men jeg tenkte at det var verdt å republiseres her. Jeg har dog endret veldig på det nå, for at det skal være oppdatert og inneholde litt bredere perspektiver)

Publisert i Religion | Legg igjen en kommentar

Takk Olav Den Hellige

En dag for sent, men shit au; i går var Olsok eller Olavsdagen – dagen vi minnes at Olav Haraldsson (Olav den Hellige), som falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030. I våre dager er det mest vanlig å harselere over hvordan Kristendommen ble innført i Europa og eget land, med makt og sverd, uten å på samme tid nevne de positive effektene Kristentroen på samme tid gav.

olavs_fall_antemensale01-1

Alterbilde fra Nidaros som viser Olavs død på Stiklestad.

Kjell Skartveit har en god kronikk om Haraldssons kamp for mer menneskevennlige skikker og lover:

«Under sin kongs­gjer­ning fra 1015 til 1028 inn­førte kong Olav lover som senere lov­teks­ter kal­ler for «kris­ten­ret­ten». Lover som ver­net enkelt­in­di­vi­det, også de sva­keste blant oss. Og da, som nå, vek­ket det neg­a­tive reak­sjo­ner.
(…) Sla­veri ble for­budt, noe som møtte like stor mot­stand som senere sla­veri-mot­stand.

Også kvin­ners og barns stil­ling ble styr­ket på Mos­ter. Kris­ten­ret­ten fast­slo at kvin­ner måtte si fri­vil­lig «ja» til en manns ønske om ekte­skap, helt i tråd med kris­ten­dom­mens for­kyn­nelse av men­nes­kets frie vilje og like­verd mel­lom kjøn­nene. Hvis ikke, ble ekte­ska­pet kjent ugyl­dig. Kvin­nen ble løst av ætte­nes inn­byr­des avta­ler og uenig­he­ter, hun kunne som man­nen, innen­for de ram­mene et hardt liv ga, ta egne valg for livet sitt.

Barne­drap ble prak­ti­sert både i nor­røne og andre før­kristne sam­funn. Den nor­røne skik­ken «kne­set­ting» mar­kerte inn­lem­mel­sen av et barn i ætten. Mel­lom fød­se­len og kne­set­tin­gen kunne barnet set­tes ut i sko­gen for å dø i eks­treme situa­sjo­ner, eksem­pel­vis der­som det var uår eller annen elen­dig­het. Etter kne­set­tin­gen ble dette reg­net som drap, og ble straf­fet. Kne­set­tin­gen inne­bar sosial fød­sel, og ingen kunne bryte med det uten å ram­mes av loven.

Ved inn­fø­rin­gen av kris­ten­ret­ten over­tok barne­då­pen skik­ken med kne­set­ting, og farens rett til å sette barn ut i sko­gen ble for­budt.

Disse lov­end­rin­gene repre­sen­terte imid­ler­tid noe mer enn enkelt­stå­ende lov­end­rin­ger. De repre­sen­terte en tro på en rasjo­nell ska­per­gud som hadde en god vilje med sitt ska­per­verk, men der synde­fal­let hadde ført det hele ut i uor­den; ver­den var blitt en kamp­arena mel­lom det gode og det onde, en kamp­arena der Gud hadde gjort seg avhen­gig av men­nes­ket for å lyk­kes. “Gå der­for ut å gjør alle mine folke­slag til disip­ler”, sa Mes­te­ren. Kirken ble hans brud, og det er mer enn bil­led­lig talt.»

Kjell Skartveit, document.no, «Olsok, på tide å ta tilbake gamle idealer?«

Publisert i Historie | Legg igjen en kommentar