Pusten uttaler Guds navn

«Det jødiske navnet for Gud – Yahweh – ble ikke uttalt, men pustet. Dets korrekte uttale var et forsøk på å etterligne lyden av inhalasjon (innpust) og ekshalasjon (utpust). Vi gjør det til enhver tid: vårt første og siste ord når vi kommer inn i og forlater verden…den ene tingen vi gjør hvert øyeblikk av våre liv er derfor å uttale Guds navn.»

– Richard Rohr: The Naked Now.

Kilde

Reklamer
Publisert i Sitat | 1 kommentar

Små barn har godt av å være hjemme med mor

En amerikansk psykoanalytiker, Erica Komisar, kritiserer hvordan svenskene velger å forholde seg til forholdet mellom mor og barn. Svenske feminister har en tendens til å predike at det er bedre for kvinner og samfunn om mødre bare kommer seg så fort ut i jobb som mulig (Komisar peker på et eksempel hvor en kvinne som valgte å være hjemme med barnet sitt ble irettesatt av andre svenske mødre), og overlater barna til barnehager. Men Komisar peker på at forskning viser at båndet mellom mor og barn er spesielt viktig de første årene av et barns liv:

«Nitti prosent av svenske barn under fem år er i barnehage. Dette bidrar mest sannsynlig til mentale helseproblemer. I 2012 hadde rundt 20% av svenske barn minst fem tilfeller av selvskadingstilfeller, og selvmordsraten fikk en rekordtopp i 2013.»

(…)

«Mens Sverige har jobbet hardt for å fjerne materiell fattigdom, så skaper det et samfunn med barn som lider av emosjonell fattigdom. Barn trenger deres foreldre og veldig små barn trenger især sine mødre. Jeg frykter at USA går mot samme retning», sier Komisar.

Kilde.

 

Publisert i Samfunn | Legg igjen en kommentar

Liv er offer

Det Kristendommens budskap handler om virker fjernt for det moderne mennesket – kanskje fordi det moderne mennesket ønsker å frigjøre seg så mye som mulig fra ofring. Det ønsker å dyrke og selvrealisere seg selv istedet.

Kristendommens tese er at Gud ofret sin uskyldige sønn for at vi andre skulle få ta del i Gud. Ved første øyekast virker det så fjernt. Hvorfor skulle et offer være nødvendig egentlig? Men når man tenker over det, så virker det hele ganske fornuftig.

Feb.-6-The-Required-Sacrifice

Først og fremst kan man si litt om hva som har vært tilfelle i alle religioner og mytologier, både de utdøende men også de som enda er i blant oss: mennesket gir et offer til sine guddommer i form av f.eks mat, med den agenda at man blir velsignet tilbake.

Hver gang vi spiser noe, det spiller egentlig dypest sett ingen rolle om det er et dødt dyr eller salat (alt har i seg liv uansett), ofrer vi liv for å videreføre liv. Videre kan man se at de mange handlinger og valg vi tar, fører til at vi alltid velger bort noe. Det vi velger bort er også offer, men da på den måten at vi ikke ser på det som verdig nok vår tid.

Det høyeste offer er det vi faktisk velger å gjøre, det vi antar gir oss størst velsignelse, eller utbytte om du vil. Det blir vår gud, eller hva vi anser som guddommelig dypest sett, uavhengig om vi kaller oss ateist, agnostiker, kristen eller hva vi enn kaller oss. Vi kommer ikke utenom ofring som en del av vår hverdag, det er noe som henger sammen med selve vår eksistens, i fra det øyeblikket vi er til. Men noen offer er større enn andre såklart. Noen krever lite av oss og andre krever mye.

Siden vi lever innenfor de dimensjoner som vi gjør, de fysiske fire dimensjoner, vil vi oppleve dødens nedbrytende effekter – jo eldre vi blir jo tydeligere blir dette. Således blir selve den fysiske eksistensen en kamp mot døden. Når vi fortærer liv (spiser mat) gjør vi det for å bekjempe døden. Vi ofrer noe annet for at vi skal overleve – og gjerne også utvikles.

Når så Bibelen påstår at Jesus ofret seg for alle mennesker, så gjorde han det på grunnleggende samme måte, men så uendelig mye større at det faktisk ikke kan begripes med menneskelige ord: ofret seg for oss så vi kunne leve. Evig. Overvinne døden. Og utvikles til å se Gud og bli ett med Gud. På tross av hvor mye vi har dyrket egoet og døden fremfor vår neste og livet.

For et offer fra Guds side!

Publisert i Kristen tro, Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

A Child’s Heart but wise as a serpent

«[B]ecause Christ said we could only get into His world by being like children, many Christians have the idea that, provided you are ‘good’, it does not matter being a fool. But […] Christ never meant that we were to remain children in intelligence: on the contrary. He told us to be not only ‘as harmless as doves’, but also ‘as wise as serpents’. He wants a child’s heart, but a grown-up’s head. He wants us to be simple, single-minded, affectionate, and teachable, as good children are; but He also wants every bit of intelligence we have to be alert at its job, and in first-class fighting trim. The fact that you are giving money to a charity does not mean that you need not try to find out whether that charity is a fraud or not. The fact that what you are thinking about is God Himself (for example, when you are praying) does not mean that you can be content with the same babyish ideas which you had when you were a five-year-old.»

— C.S. Lewis

Publisert i Ukategorisert | Legg igjen en kommentar

St. Peters helt unike rolle

Jeg har lest i boken Katolisisme – En reise til troens hjerte, av Robert Barron. Dette synes jeg på mange måter var en fascinerende bok, som viste meg rikheten i katolsk tro. Jeg kommer nok til å nevne boken flere ganger, men i dette tilfellet vil jeg ta for meg tilfellet Peter – som jo Den katolske kirke er «bygget» på. Jeg tillater meg her å bare la Barron selv få tale – kom gjerne med kommentarer. På meg virker det som at Peter har en unik funksjon blant disiplene, ved sin leder-rolle og sin spesielle innsikt i hvem Jesus var. Barron skriver:

«Den hellige Peter ble født Shimeon Bar Johannon, Simon sønn av Jona, i byen Betsaida på nordkysten av Genesaretsjøen. Likesom sin far var han fisker (Betsaida er faktisk arameisk for «fiskerhus»), et levebrød som gjorde at han ikke tilhørte overklassen, men heller ikke var fattig. Vi har nedtegnelser som viser at galileiske fiskere fraktet varene sine rundt i Romerriket. Simon var ikke høyt utdannet, men på grunn av handelsvirksomheten snakket han sannsynligvis noe gresk i tillegg til morsmålet arameisk. Kanskje snakket han også noe hebraisk til bruk i liturgisk bønn.

Pope-peter_pprubens.jpg

St. Peter som pave – her med nøklene til Himmelriket, malt av Peter Paul Rubens mellom 1610-1612.

Vi vet at han var gift, for evangeliene nevner hans svigermor, og noen tradisjoner (sannsynligvis legender) navngir til og med hans sønn og datter. Markusevangeliet forteller oss at Jesus fra Nasaret en dag vandret langs kysten av Genesaretsjøen da han fikk øye på Simon og hans bror Andreas, som «holdt på å kaste not i sjøen» (Mark 1,16). Jesus sa til dem: «… følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» og «straks lot de garnet ligge og fulgte ham» (Mark 1,17-18). Markus indikerer her at Jesus må ha hatt en fengslende, ja, trollbindende karisma – noe også flere evangeliefortellinger indikerer – men han forteller oss også noe om de to brødrene.

Selv om de hadde etablerte karrierer, var de villige til å gi avkall på alt for å følge en omreisende predikant de akkurat hadde møtt. Denne nesten skjødesløse viljen til å svare på guddommelige kall ser vi i mange av historiene om Simon, deriblant i Lukasevangeliets kapittel fem. På grunn av trengsel fra folkemassen gikk Jesus opp i Simons båt, dro et stykke ut fra kysten og forkynte derfra. Da han var ferdig med å tale, sa han til Simon: «Legg ut på dypet og sett garn til fangst» (Luk 5,4). Den erfarne fiskeren svarte at de hadde strevd hele natten og ikke fått fangst, men noe i Jesu befaling var uimotståelig. Så Simon la til: «… men på ditt ord vil jeg sette garn» (Luk 5,5). Det som fulgte, var en mirakuløs fiskefangst, en fangst så imponerende at den holdt på å senke to båter. Simons øyeblikkelige reaksjon var å falle på sine knær foran Jesus og utbryte: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann» (Luk 5,8). Det er et snev av Jesajas kall i denne teksten. Den gammeltestamentlige profeten så Herrens herlighet i templet, men innrømmet så sin dype ufullkommenhet. «… jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor i et folk med urene lepper» (Jes 6,5). Kort avstand til det guddommelige lys demper ikke vår fornemmelse av synd, det forsterker den – på samme vis som skarpt lys på et vindu avslører flekker og merker som ellers ikke er synlige. Straks Jesaja innrømmet sin synd, renset Gud ham og sendte ham på et oppdrag. På nøyaktig samme vis ble den botferdige Simon tilgitt og utsendt: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker» (Luk 5,10). Her, i Lukas gjengivelse av utsendelsen, fremstår Simon som en arketype for kirken, som alltid kommer til å være et fellesskap av tilgitte syndere med fullmakt

Simon, som Jesus gav det nye navnet Peter, forlot virkelig sitt hjem og levebrød for å slutte seg til den lille gruppen rundt Jesus, og var sammen med Herren ved noen av de avgjørende hendelsene i livet hans. Sammen med Jakob og Johannes var han til stede på fjelet da Jesus ble forklaret og snakket med Elia og Moses. Det var Peter som sa: «Rabbi, det er godt at vi er her. La oss bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia» (Mark 9,5). Thomas Aquinas undret seg over hvorfor akkurat disse tre displene fikk privilegiet å bevitne denne hendelsen. Han forestilte seg at Jakob var til stede fordi han skulle bli den første av apostlene som led martyrdøden; Johannes var til stede fordi han var den disippel Jesus hadde spesielt kjær; og Peter var der fordi han var den av apostlene som elsket Jesus høyest. Her finner vi en svært viktig åndelig lærdom: Nettopp fordi det er Jesu person heller enn en samling overbevisninger eller ideer som er kjernen i Kristendommen, er det en ufravikelig betingelse å falle for ham i kjærlighet.

Peter var i båten sammen med de andre disiplene da Jesus kom gående mot dem over en stormfull sjø. Frodi de trodde de så et gjenferd, skrek disiplene av frykt, men Jesus roet dem: «Vær ved godt mot! Det er jeg, vær ikke redde!» (Matt 14,27). Peter sa: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» Jesus svarte: «Kom!» (Matt 14,28-29). Så lenge han holdt blikket festet på Jesus og ikke på faren, klarte Peter å gå på bølgene, men da han så seg rundt og fokuserte på den farlige situasjonen, begynte han å synke. Igjen fungerer Peter som et symbol på Kirken, som er forpliktet til å manøvrere gjennom historiens stormende vann og finner mot nettopp gjennom et klart fokus på Kristus.

Caravaggio-Crucifixion_of_Peter

St. Peters korsfestelse av Caravaggio. Mange forbinder oppned-korset med satanisme, men det ironiske er at oppned-korset er katolsk fordi St.Peter sies å ha blitt korsfestet opp-ned. Derfor finner man opp-nedkorset på mange katolske kirkebygninger.

Etter arrestasjonen av Jesus, da mørkets krefter samlet seg, befant Peter seg på gårdsplassen utenfor øversteprestens hus. Mens han varmet seg ved et bål, konfronterte en kvinne ham: «Du var også med denne Jesus fra Nasaret» (Mark 14,67). Men Peter benektet det: «Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om» (Mark 14,68). Da gol en hane. Da han beveget seg bort fra sin anklager og ut i portrommet, møtte Peter en tjenestekvinne som gjenkjente ham og fortalte tilskuerne: «Han er en av dem» (Mark 14,69). Men igjen nektet Peter. Enda en annen hev seg på syndebukkjakten: «Visst er du en av dem. Du er jo også galileer» (Mark 14,70). Men Peter sverget en ed og ropte: «Jeg kjenner ikke denne mannen dere snakker om» (Mark 14,71). I det øyeblikket gol en hane for annen gang, og Peter husket Jesu forutsigelse: «Før hanen galter to ganger, skal du fornekte meg tre ganger» (Mark 14,72). Apostlenes overhode brast i gråt. Etter oppstandelsen vendte Peter og de andre disiplene tilbake til Galilea for å gjenoppta arbeidet som fiskere. Mens de fisket, fikk de øye på Jesus på stranden. Evangeliet forteller oss at Peter merkelig nok var naken /gymnos på gresk) og hev på seg noen klær før han viste seg for Herren. Denne detaljen skal minne oss på fortellingen om Adam i Første Mosebok. Før fallet gikk Adam omkring i ubesværet ikke-selvbevisst nakenhet fremfor Gud, men etter ursynden skjulte han seg, samfull over sin nakenhet. Peter, som fortsatt dypt angret sin fornektelse av Kristus, tildekket sin nakenhet i Jesu nærvær.

Deretter blir vi vitne til en vakker åndelig veiledning når Jesus drar Peter tilbake inn i sin intime sirkel. Tre ganger spør Herren Peter om han elsker ham, og tre ganger bekrefter Peter det: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær» (Joh 21, 15.16.17). Den hellige Augustin var den første til å påpeke at den trefoldige kjærlighetserklæringen skulle oppveie den trefoldige fornektelsen. Det som kanskje er mest treffende, er at Peter her fremstår som en arketype for den tilgitt og utsendte kirke, for hver gang han på ny bekrefter sin kjærlighet, befaler Jesus ham: Vær gjeter for sauene mine.» Straks vi er brakt tilbake i et vennskapsforhold til Jesus, vil vi nødvendigvis elske dem han elsker.

I kapittel 1 vektla jeg Jesu underlige spørsmål i Cæsarea Filippi: «Hvem sier folk at jeg er? Nå ønsker jeg å vende tilbake dit, men denne gang med fokus på svarene Jesus fikk – særlig fra Simon. Disiplene svarte det følgende på Jesu noe merkelige spørsmål: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» Vi kan lett forestille oss at Jesus, i likhet med enhver kjendis, fikk stor blest og at det må ha versert en mengde meninger om og fortolkninger av ham. Alle disse tolkningene – som jo gjenspeilet den gjengse oppfatning – hadde imidlertid det til felles at de var feilaktige. Etter at Jesus hadde hørt resultatene av meningsmålingen, henvendte han seg til sin indre sirkel, de tolv, og spurte: «…hvem sier dere at jeg er?» (Mark 8,29; Luk 9,20; Matt 16,15). Talende nok tiet disiplene. Ikke engang Herrens nære venner visste svaret. Til slutt talte Peter alene: «Du er Messias, den levende Guds sønn» (Matt 16,16). Han sa nok Mashiach, «den salvede», den som skulle samle stammene, rense templet og beseire Israels fiender. Han la imidlertid til det oppsiktsvekkende «den levende Guds sønn» (Matt 16,16). På en eller annen måte, selv på dette relativt tidligere stadiet i jesu tjeneste, visste Peter intuitivt at Jesus var mye mer enn en profet, rabbi eller seer, uansett hvor viktige disse var. Han visste at det var noe kvalitativt annerledes ved Mesteren.

Jesus svarte på Peters bekjennelse med noen av de mest ekstraordinære ordene i Det nye testamente: «Salig er du, Simon, Sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen. Og jeg sier deg: Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den» (Matt 16,17-18). Hverken folkemengden eller den nære kretsen rundt Jesus visste hvem han var – bare Peter visste. Og denne kunnskapen sprang ikke ut fra medfødt intelligens, særskilt utdannelse (han hadde ingen) eller evne til å lese opinionen. Den var en gave fra Gud, en særlig nådegave fra Den hellige ånd. På grunn av denne gaven, som bare ble skjenket overhodet for de tolv, gav Jesus Simon et nytt navn: på arameisk Kephas («klippe»). På gresk oversettes dette med «Petros», på norsk «Peter». På denne klippen erklærte Jesus at han ville bygge ekklesia, sin kirke. Selv om det for noen år siden var akademisk mote å benekte at Jesus noensinne hadde til hensikt å grunnlegge en kirke, hevde de fleste forskere i dag at det er vanskelig å forestille seg en Messias uten et messiansk fellesskap, det vil si uten et fornyet Israel.

Og Jesus insisterer på at dette fellesskapet, rotfestet i Peters bekjennelse, ville utgjøre en hær så mektig at ikke engang den befestede hovedstaden i selveste mørkets rike ville kunne motstå den. Jeg synes det er fascinerende at vi ofte tolker dette Jesu utsagn helt motsatt, som om Kirken garantert skulle være trygg mot Helvetets stormende angrep. Jesus tegner et mye mer aggressivt, ja, faktisk offensivt bilde: Hans kirke kommer til å lykkes med å beleire ondskapens rike, slå ned dets porter og bryte seg gjennom dets murer. Legg også merke til hvordan Jesus benytter seg av futurum: Jeg vil…bygge min kirke» (Matt 15,18). Derfor kan det ikke her ganske enkelt være snakk om Peter alene, men om alle som skal komme til å ta del i denne nådegaven gjennom århundrene (…).
Integriteten til denne ekklesia vil gjennom historien ikke bli sikret gjennom folkeopinionen (om enn aldri så lærerik) eller ved en institusjonell eller teologisk elites tjeneste (om enn aldri så nødvendig), men snarere ved pavens nådegitte kunnskap om hvem Jesus er.

En av de mest konsekvente påstandene i Det nye testamente er at Peter bevitner Jesu oppstandelse. Igjen og igjen hører vi: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon» (Luk 24,34). Etter pinsedag ble den ofte vaklende apostelen urokkelig i sin styrke og besluttsomhet, og hans forkynnelse handler konsekvent om oppstandelsen. Hans tale i Jerusalem er et mesterverk i overbevisende evangelisering og kanskje typisk for hans forkynnelse. Da han talte til det internasjonale menneskemylderet som hadde samlet seg i Jerusalem i forbindelse med løvhyttefesten, siterte Peter profeten Joel: «I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker. Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer» (Apg 2,17). Peter visste nøyaktig hvilken plass hans generasjon hadde i den store historien om Israel: De levde i oppfyllelsestiden, tiden da profetenes løfter ble virkeliggjort nettopp gjennom Jesu oppstandelse fra de døde. Han fortsatte: «Israelitter, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann som Gud pekte ut for dere med mektige gjerninger og under og tegn (…). Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham. Men Gud reiste ham opp (…). Så skal hele Israels folk vite for visst: Denne Jesus som dere korsfestet, ham har Gud gjort til både Herre og Messias» (Apg 2,22-36). Lukas forteller oss at denne talen var så sterk at den «stakk (…) dem i hjertet» (Apg 2,37). Peters etterfølgere har alltid hatt som sin grunnleggende oppgave å vitne slik om Jesu oppstandelse.

Omlag to tiår etter pinsedag, en gang sent på femtitallet eller på begynnelsen av sekstitallet i det første århundre, dro Peter til Roma. Nøyaktig hvorfor han dro vet vi ikke, men vi kan ganske sikkert anta at han reiste til imperiehovedstaden – datidens verdenssentrum – fordi det var et naturlig sted å proklamere at hele verden hadde fått en ny Herre. Han slo seg sannsynligvis ned i det jødiske kvarteret i Roma, dagens Trastevere og nabolaget på andre siden av Tiberelven. Oldtidskilder forteller oss at Markus, forfatteren av det første evangeliet, var Peters sekretær og oversetter – og Markusevangeliet inneholder da også uvanlig mange fortellinger om apostlenes leder. Peter døde i Roma rundt år 65, som det mest fremstående offer for Neros kristenforfølgelser.

1.1287325082.jpeg

St. Peterskorset – opp-ned.

Tradisjonen forteller at han ble korsfestet opp ned – han anså seg ikke verdig til å dø på samme måte som sin Herre. Åstedet var Neros sirkus utenfor bymurene, mellom Vatikanet og Janiculum. Sentralt i Spina, det langstrakte midtfeltet i sirkuset, sto en obelisk som keiser Augustus hadde brakt med seg fra Egypt. Denne var sannsynligvis noe av det siste Peter så før han døde. Etter hans død skar de ham ned og la ham i en liten grav på vatikanhøyden. I de første tre århundrene av Kirkens liv ble gravplassen husket og æret av lokale kristne. I det fjerde århundre bygget Konstantin, den første kristne keiseren, en storslagen basilika på stedet. Denne stod helt til slutten av det femtende århundre, da den ble revet og erstattet av den nåværende Peterskirken.

I midten av det tjuende århundre beordret pave Pius XI en utgravning av området under høyalteret i Peterskirken, og arkeologer avdekket gravstedet fra det første århundre. Det var bemerkelsesverdig godt bevart. Blant markørene og monumentene fant de en stein med en fascinerende inskripsjon: «Petros eni» («Peter inni»). Da de åpnet graven, fant de levningene etter en kraftig bygget mann i alderen seksti til sytti. Det Peters levninger innprenter i oss, er et poeng jeg har fremhevet gjennom hele denne boken, nemlig at kristendommen ikke er en filosofi eller en abstrakt samling idèer. Den handler om Jesus, venn av Simon Peter og de andre disiplene, mennesker fra det første århundre som kjente Herren. I Johannes første brev heter det: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord. Og livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Far» (1. Joh 1,1-2). Simon Peter, som hviler under den romerske basilikaen som bærer hans navn, rørte ved den oppstandne Jesus. Det er på dette vitnesbyrdet – konkret og sikkert som en klippe – at Kirken er bygget.»

 

 

Publisert i Kristen tro, Sitat | 2 kommentarer

Andres sexliv bryr meg pent lite

couple-make-loveDet er artig å at ens blogg blir nevnt på andre nettsteder, men når man blir så kraftig misforstått så kan det være på sin plass å tydeliggjøre ens posisjon. Jeg ser at noen har nevnt mitt innlegg Kvinner bærer med seg kromosom fra sex i forumet Spør en biolog! Etter å ha spurt biologen om det virkelig stemmer at kvinner kan få Y-kromosomer i kroppen ved å ha sex med en mann, lenker hun til bloggen min og legger til at:

«Dette er bloggen, og jeg opplever det som moralistisk skremselspropaganda.»

En annen bruker skriver attpåtil:

«Dessverre er det i visse religiøse kretser, ikke minst blant kristne, en usunn opptatthet av seksualitet. Da spesielt andres seksualitet. Derfor kommer det skremselspropaganda av denne typen».

Vel, sannheten er den at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva andre gjør under dynen. Jeg la ut forskningen ganske enkelt fordi jeg syntes at den var såpass oppsiktsvekkende og fortjente oppmerksomhet (og seriøs er den), og jeg syntes at den var også interessant fra et kristent perspektiv, hvor man ser på sexlivet som hellig. At man blir ett med hverandre. Sex burde idéelt sett innebære en forpliktelse overfor hverandre. I disse dager er visst en slik mening stemplet som reaksjonær av en eller annen grunn. At andre er uenig er faktisk helt greit. De som kjenner meg vet at jeg ikke dømmer andre perspektiv. Jeg er opptatt av det som oppbygger, ikke det som bryter ned.

sex

Og som jeg har nevnt i et annet innlegg, men som kan trenge repetering, nemlig et sitat fra Christian Skaug på document.no:

I eldgammel kristen moralteori snakket man om de sju dødssynder: hovmod, misunnelse, vrede, grådighet, livslede, fråtsing og utukt. De er her ordnet etter synkende alvorlighetsgrad. For det er en myte at seksuell utskeielse ble ansett som spesielt graverende. Tvertimot: Ettergivenhet overfor kjødets lyst ble ansett som en av de mest forståelige og mest tilgivelige defekter.

Og som jeg skrev ganske nylig i mitt innlegg om synd, nemlig Å bomme på målet:

Det hebraiske ordet man vanligvis oversetter med «synd» er et ord som har i seg betydningen «å bomme på målet». Altså, det er ikke det at man gjør noe galt i seg selv som er det som er poenget her. Poenget er at det frarøver en det gode, altså målet.

Men hva er målet da?

«Jesus kaller seg for vintreet og vi som har tatt imot ham er grenene som skal bære gode frukter. Åndens frukter. Paulus skriver om disse i Gal 5,22: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet.»

(…)

Hvis vi genuint elsker og respekterer våre medmennesker, vil vi f.eks ikke ønske å ha sex med noen av dem uten å kjenne dem og bry oss om dem.» 

adam og hans kone

Så mitt anliggende er simpelthen at jeg mener sex burde være mellom to personer som elsker hverandre. Og da mener jeg den som består av ansvar og tillit – den varige. (Vel, ingenting er garantert men dette handler om ens mål).  For da er den et genuint uttrykk fra hjerte til hjerte, etter min mening.

Andre får være uenig, hvis de vil det. Jeg respekterer andre syn. Jeg lever selv ikke som en munk og er i et forhold uten å være gift, og dette er hva jeg anser som et av livets store mål – den kjærlighetsfulle forening. Dèt gjør meg selvsagt ikke til noen moralist. La oss slutte å misbruke et slikt begrep. Leter man etter kristne «mørkemenn» må man nok lete videre.

Jeg avslutter her med utdrag fra Høysangen 7,6-12 i Bibelen og dens erotiske og kjærlighetsfulle innhold, mellom to elskere:

«Hvor fager og hvor herlig du er, du kjærlighet i all din fryd. 7Med din ranke vekst ligner du en palme, og dine bryster er som druer. 8Jeg sier: Jeg vil stige opp i palmetreet, ta fatt i dets greiner. Måtte dine bryster være som vintreets druer, din ånde som duften av epler,

9din munn som edel vin! – Den som glir lett ned for min elskede, som flyter lett over leppene hos dem som sover. 10Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu. 11Kom, min elskede! La oss gå ut på marken, la oss bli natten over i landsbyene! 12La oss gå tidlig til vingårdene. La oss se om vintreet har satt skudd, om blomstene er sprunget ut, om granatepletrærne blomstrer! Der vil jeg gi deg min kjærlighet.»
Publisert i Religion | 2 kommentarer

Kvinner bærer med seg kromosom fra sex

Y-CHROMJeg tenkte at jeg skulle dele et vitenskapelig funn som nok mange ikke kjenner til, men som de garantert vil finne oppsiktsvekkende. Forskere har funnet ut at flere kvinner har det mannlige Y-kromosomets gensekvenser i sitt blod. Hvor i huleste kommer dette fra?

Et åpenbart svar ville vært at de har fått det etter svangerskap med et guttebarn. Hver kvinne som har vært gravid bærer nemlig med seg celler fra fosteret i sitt blod og organer, som holder seg der resten av hennes liv. Dette er også tilfelle når svangerskapet har blitt avbrutt, enten ved villet abort eller spontanabort.

Navnet for fenomenet kalles for microchimerism, etter den greske guden Chimera, et mystisk ildsprutende dyr som er sammensatt av løven, slangen og geiten. Det svært interessante, og nok for mange skremmende og oppsiktsvekkende, er imidlertid at man har funnet disse Y-kromosomene også i blodet til kvinner som aldri har vært gravide!

Baby_Chimera_from_Mythology

Derfor gjorde immunologer ved Fred Hutchinson Cancer Center et studie i 2004. De tok prøver av 120 kvinner som aldri hadde hatt sønner og fant ut av 21 prosent av kvinnene hadde i seg mannlig DNA. Kvinnene ble kategorisert i fire grupper: Gruppe A hadde kun døtre, gruppe B hadde opplevd èn eller flere spontantaborter, gruppe C hadde utført abort og gruppe D hadde aldri vært gravide før. Forekomsten av mannlig microchimerisme var merkbart høyere i gruppe C, men den var tilstede i enhver gruppe. Gruppe A 8%, gruppe B22%, gruppe C 57% og gruppe D 10%.

Konklusjonene av studiet er at potensielle årsaker til mannlig michrochimerisme inkluderer svangerskap, spontanaborter, svunnen mannlig tvilling eller samleie. Dette betyr at gjennom samleie alene er det en mulighet for at kvinner får i seg mannlige gener og DNA i sitt blod og i sine organer for resten av livet!

Reaching For The Stars av Boris Vallejo, 1978.

Reaching For The Stars av Boris Vallejo, 1978.

I denne sammenheng er det interessant å nevne det kristne synet på foreningen mellom mann og kvinne (selv om man åpenbart ikke kan vise en direkte vitenskapelig sammenheng). Når en kvinne har sex med en mann tar hun en del av ham i seg. De to blir ett og det blir de gjennom samleie: «Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.» (Matt 19,5). Paulus advarer korinterne mot å ha tilfeldig sex: «Det må ikke skje! Eller vet dere ikke at den som holder seg til en skjøge, blir ett legeme med henne? Det er sagt: ”De to skal være ett”.”» (Kor 6,16).

Vi har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode (Kor 6,12). Sex er hellig. Det er ment å forsterke det emosjonelle, tillitsfulle, ansvarlige og kjærlighetsfulle båndet som allerede er der mellom to mennesker.

Publisert i Vitenskap | Legg igjen en kommentar