Andres sexliv bryr meg pent lite

couple-make-loveDet er artig å at ens blogg blir nevnt på andre nettsteder, men når man blir så kraftig misforstått så kan det være på sin plass å tydeliggjøre ens posisjon. Jeg ser at noen har nevnt mitt innlegg Kvinner bærer med seg kromosom fra sex i forumet Spør en biolog! Etter å ha spurt biologen om det virkelig stemmer at kvinner kan få Y-kromosomer i kroppen ved å ha sex med en mann, lenker hun til bloggen min og legger til at:

«Dette er bloggen, og jeg opplever det som moralistisk skremselspropaganda.»

En annen bruker skriver attpåtil:

«Dessverre er det i visse religiøse kretser, ikke minst blant kristne, en usunn opptatthet av seksualitet. Da spesielt andres seksualitet. Derfor kommer det skremselspropaganda av denne typen».

Vel, sannheten er den at jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva andre gjør under dynen. Jeg la ut forskningen ganske enkelt fordi jeg syntes at den var såpass oppsiktsvekkende og fortjente oppmerksomhet (og seriøs er den), og jeg syntes at den var også interessant fra et kristent perspektiv, hvor man ser på sexlivet som hellig. At man blir ett med hverandre. Sex burde idéelt sett innebære en forpliktelse overfor hverandre. I disse dager er visst en slik mening stemplet som reaksjonær av en eller annen grunn. At andre er uenig er faktisk helt greit. De som kjenner meg vet at jeg ikke dømmer andre perspektiv. Jeg er opptatt av det som oppbygger, ikke det som bryter ned.

sex

Og som jeg har nevnt i et annet innlegg, men som kan trenge repetering, nemlig et sitat fra Christian Skaug på document.no:

I eldgammel kristen moralteori snakket man om de sju dødssynder: hovmod, misunnelse, vrede, grådighet, livslede, fråtsing og utukt. De er her ordnet etter synkende alvorlighetsgrad. For det er en myte at seksuell utskeielse ble ansett som spesielt graverende. Tvertimot: Ettergivenhet overfor kjødets lyst ble ansett som en av de mest forståelige og mest tilgivelige defekter.

Og som jeg skrev ganske nylig i mitt innlegg om synd, nemlig Å bomme på målet:

Det hebraiske ordet man vanligvis oversetter med «synd» er et ord som har i seg betydningen «å bomme på målet». Altså, det er ikke det at man gjør noe galt i seg selv som er det som er poenget her. Poenget er at det frarøver en det gode, altså målet.

Men hva er målet da?

«Jesus kaller seg for vintreet og vi som har tatt imot ham er grenene som skal bære gode frukter. Åndens frukter. Paulus skriver om disse i Gal 5,22: «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet og avholdenhet.»

(…)

Hvis vi genuint elsker og respekterer våre medmennesker, vil vi f.eks ikke ønske å ha sex med noen av dem uten å kjenne dem og bry oss om dem.» 

adam og hans kone

Så mitt anliggende er simpelthen at jeg mener sex burde være mellom to personer som elsker hverandre. Og da mener jeg den som består av ansvar og tillit – den varige. (Vel, ingenting er garantert men dette handler om ens mål).  For da er den et genuint uttrykk fra hjerte til hjerte, etter min mening.

Andre får være uenig, hvis de vil det. Jeg respekterer andre syn. Jeg lever selv ikke som en munk og er i et forhold uten å være gift, og dette er hva jeg anser som et av livets store mål – den kjærlighetsfulle forening. Dèt gjør meg selvsagt ikke til noen moralist. La oss slutte å misbruke et slikt begrep. Leter man etter kristne «mørkemenn» må man nok lete videre.

Jeg avslutter her med utdrag fra Høysangen 7,6-12 i Bibelen og dens erotiske og kjærlighetsfulle innhold, mellom to elskere:

«Hvor fager og hvor herlig du er, du kjærlighet i all din fryd. 7Med din ranke vekst ligner du en palme, og dine bryster er som druer. 8Jeg sier: Jeg vil stige opp i palmetreet, ta fatt i dets greiner. Måtte dine bryster være som vintreets druer, din ånde som duften av epler,

9din munn som edel vin! – Den som glir lett ned for min elskede, som flyter lett over leppene hos dem som sover. 10Jeg hører min elskede til, og til meg står hans hu. 11Kom, min elskede! La oss gå ut på marken, la oss bli natten over i landsbyene! 12La oss gå tidlig til vingårdene. La oss se om vintreet har satt skudd, om blomstene er sprunget ut, om granatepletrærne blomstrer! Der vil jeg gi deg min kjærlighet.»
Reklamer
Publisert i Religion | 2 kommentarer

Kvinner bærer med seg kromosom fra sex

Y-CHROMJeg tenkte at jeg skulle dele et vitenskapelig funn som nok mange ikke kjenner til, men som de garantert vil finne oppsiktsvekkende. Forskere har funnet ut at flere kvinner har det mannlige Y-kromosomets gensekvenser i sitt blod. Hvor i huleste kommer dette fra?

Et åpenbart svar ville vært at de har fått det etter svangerskap med et guttebarn. Hver kvinne som har vært gravid bærer nemlig med seg celler fra fosteret i sitt blod og organer, som holder seg der resten av hennes liv. Dette er også tilfelle når svangerskapet har blitt avbrutt, enten ved villet abort eller spontanabort.

Navnet for fenomenet kalles for microchimerism, etter den greske guden Chimera, et mystisk ildsprutende dyr som er sammensatt av løven, slangen og geiten. Det svært interessante, og nok for mange skremmende og oppsiktsvekkende, er imidlertid at man har funnet disse Y-kromosomene også i blodet til kvinner som aldri har vært gravide!

Baby_Chimera_from_Mythology

Derfor gjorde immunologer ved Fred Hutchinson Cancer Center et studie i 2004. De tok prøver av 120 kvinner som aldri hadde hatt sønner og fant ut av 21 prosent av kvinnene hadde i seg mannlig DNA. Kvinnene ble kategorisert i fire grupper: Gruppe A hadde kun døtre, gruppe B hadde opplevd èn eller flere spontantaborter, gruppe C hadde utført abort og gruppe D hadde aldri vært gravide før. Forekomsten av mannlig microchimerisme var merkbart høyere i gruppe C, men den var tilstede i enhver gruppe. Gruppe A 8%, gruppe B22%, gruppe C 57% og gruppe D 10%.

Konklusjonene av studiet er at potensielle årsaker til mannlig michrochimerisme inkluderer svangerskap, spontanaborter, svunnen mannlig tvilling eller samleie. Dette betyr at gjennom samleie alene er det en mulighet for at kvinner får i seg mannlige gener og DNA i sitt blod og i sine organer for resten av livet!

Reaching For The Stars av Boris Vallejo, 1978.

Reaching For The Stars av Boris Vallejo, 1978.

I denne sammenheng er det interessant å nevne det kristne synet på foreningen mellom mann og kvinne (selv om man åpenbart ikke kan vise en direkte vitenskapelig sammenheng). Når en kvinne har sex med en mann tar hun en del av ham i seg. De to blir ett og det blir de gjennom samleie: «Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.» (Matt 19,5). Paulus advarer korinterne mot å ha tilfeldig sex: «Det må ikke skje! Eller vet dere ikke at den som holder seg til en skjøge, blir ett legeme med henne? Det er sagt: ”De to skal være ett”.”» (Kor 6,16).

Vi har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode (Kor 6,12). Sex er hellig. Det er ment å forsterke det emosjonelle, tillitsfulle, ansvarlige og kjærlighetsfulle båndet som allerede er der mellom to mennesker.

Publisert i Vitenskap | Legg igjen en kommentar

Kirken er ment å være fysisk og ett

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, så har jeg lest Dag Øyvind Østerengs bok «Fra Luther til Peter», hvor han forteller om sin reise fra lavkirkelige Norsk Luthersk Misjonssamband via DnK til Den Katolske Kirke. Han forklarer at synet hans på hva et kirkesamfunn egentlig er, forandret seg drastisk etter hvert som han satte seg mer inn i de første kristnes apostoliske kirkesyn. I kapittelet «Eksodus 1 – kirkesyn i endring» skriver han at:

«Man har redusert kirken til et vennesamfunn. Det er ikke apostolisk.» (…) «Mitt kronargument var at Guds rike er usynlig, og at den «egentlige» kirke var det bare Gud som til syvende og sist kjente. Kristne fantes det i mer eller mindre grad i alle kirkesamfunn. Med et slikt utgangspunkt var det naturlig nok også slik at spørsmål om kirkesamfunn ikke interesserte meg i nevneverdig grad. Guds folk var de som var gjenfødt, vekkelsens barn, de sant troende. Det hadde ingen ting med kirkesamfunn å gjøre. Og med slike ord mente jeg at jeg hadde sagt det som skulle sies. Jeg fant det lite nyttig å snakke om kirke utenom denne usynlige størrelsen. Mitt kirkesyn var tvers igjennom et spiritualistisk kirkesyn. Hele kirkeforståelsen var åndeliggjort til en skjult sannhet i Guds hjerte.»

(…)

twelveapostles

De tolv apostlene, malt av .

Apostolisk – bygd på apostlene

«I Det nye testamentet møter vi de kristne i en uatskillelig geografisk forpliktelse på hverandre. Formaningene til kristen enhet møter oss gjentatte ganger. Kirken var ikke bare en løs samling av Jesu-tilhengere som fant sammen i uorganiserte venneflokker. Nei, jeg oppdaget at de kristne i Korint hørte sammen på den aller mest forpliktende måten. Paulus skriver til menigheten der:

Paulus hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget i Kristus Jesus og kalt til å være hellige sammen med alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn. 

Menigheten i Korint er en enhet. «Sammen» på «sitt sted» er de menigheten i Korint. De er en størrelse Paulus kan skrive brev til. Nøkkelordene i det Paulus her skriver er «Guds menighet i Korint», videre understrekningen av at de er «kalt til å være hellige sammen». Se nøye på de ordene: «Kalt til å være hellige sammen». Den lokale menighet var en geografisk enhet, og denne geografiske enhet var en åndelig forpliktelse, et kall. Samtidig var denne lokale enhet noe som også stod i en kirkelig enhet med menigheter i andre byer og andre steder: «alle som hver på sitt sted påkaller vår Herre Jesu Kristi navn». Her var både den lokalkirkelige enheten (Korint) og den økumeniske enheten (alle kristne andre steder) til stede.

På samme måte var det med de kristne i Roma, de hørte sammen, slik de kristne i Efesus, Galatia, Kolossæ, Filippi etc. hørte sammen. Og slik disse hørte sammen på hvert sitt sted, slik hørte de også sammen på tvers av stedene. Dette er et apostolisk kirkesyn.

Da jeg oppdaget denne enkle og for så vidt helt innlysende sannheten, var det som om en torpedo var sendt rett i grunnmuren på helle vennesamfunnstanken. Jeg oppdaget den stedlige forpliktelsen. Dette måtte få konsekvenser. For var det slik i Korint, Roma og i Efesus i år 60 etter Kristus, så var det fremdeles slik det burde være i Oslo anno 1994. Hva ville det si for meg at jeg var forpliktende knyttet til et kirkesamfunn i min hjemby? Dette var en helt ny tanke for meg. Men denne tanken var nå blitt høyt levende. Hele mitt medlemsskap i Den norske kirke ble brått noe annet enn en sovende sannhet i statskirkens arkiver. Plutselig oppstod soknet, kirkesoknet, som en bibelsk størrelse i min kristne bevissthet. Jeg oppdaget at jeg var forpliktet på et fellesskap med dem som hørte til i den samme kirken som meg. Og en bibelsk forpliktelse kan man ikke argumentere seg bort ifra. Jeg var derfor nødt til å stille meg det enkle spørsmålet: Hvilken kirke tilhører jeg? Svaret var: Den norske kirke.»
Det skulle ta en tid før Østereng tok de fulle konsekvensene av sitt nyervervede apostoliske kirkesyn, og endte opp i den katolske kirke. Østereng ble grepet av den svenske teologen Hugo Odeberg, som tok for seg Pauli ord om kirken som Kristi kropp i kronikken «Den nutida individualismen och kyrkjotanken i Nya Testamentet»:

«Kristi kropp är ju ingenting sådant som en sammanlimning av de olika medlemmar, som kommit til en viss övertygelse, utan det är något, som finns där och som är av gudomligt ursprung. Därför er det fullt realt menat, när Paulus säger: I ären Kristi kropp och var och en för sig hans lemmar. Realismen märkes i sakramentsuppfatningen. Dopet blir icke ett tecken på at man bliver upptagen i församlingen, icke heller är det nogonting som sker individuelt med människan, varigenom hon genom en gudomlig nåd eller eljes förändras från ett tilstånd till ett annat. Utan dopet är ett dop til Kristi kropp. Detta är mycket mer än en bild, det är en term, som motsvarar verkeligheten själv.»

Østereng skriver at «kirken ikke kan være en frivillig sammenslutning av troende venner», men den «kommer til oss som en gitt størrelse» som vi så legges til i;
«For å bruke Bibelens ord: Vi blir lemmer på Kristi kropp», understreker han.

«Kirken er noe virkelig nærværende reelt i verden, faktisk noe så reelt som en soknemenighet, og samtidig er denne soknemenighet noe så hellig som Kristi kropp. Med hånden på hjertet har en av mine såreste oppdagelser noen sinne vært erkjennelsen av å innse at det som Ludvig Hope kalte et «stillas» egentlig skulle omtales med den største ærbødighet som Kristi kropp. Den dag i dag skjærer det meg langt inn i sjelen at noen kan tenke slik Hope gjorde. Sårheten lå også i at jeg selv hadde tenkt så galt. Den dagen jeg innså dette, var jeg også ferdig med Hopes kirkesyn for godt. Stillaset er revet for alltid. Tilbake står: «et hus av levende steiner», «grener på vintreet», «lemmer på Kristi kropp». Og det siste skal ikke åndeliggjøres. Det er virkelig nærværende gjennom kirken i verden, reelt og sakramentalt nærværende.»

Østereng ble forbløffet over denne måten å tenke om kirken, og fortsatte å lese i kristne kilder angående dette, men de forble i lang tid lutherske – katolsk litteratur holdt han seg unna.

Etter hvert skulle han få et nytt syn, ikke bare på kirkens enhet, men også på hva en prest var. Han hadde vokst opp med holdningen om det allmenne prestedømme, at alle troende jo var prester. Da han etterhvert leste omhyggelig i Bibelen på gresk, forstod han bedre hva som var ment med disse begrepene:

«Når Peter skriver i sitt brev at vi er et kongelig presteskap, da bruker han det greske ordet hierevs, som er det gammeltestamentlige ordet for prest. Ordet hører utelukkende hjemme i den gammeltestamentlige tempelkulten. Hos Peter brukes altså det samme ordet for prest om alle kristne som tidligere utelukkende ble reservert til bruk for det levittiske prestedømmet i tempelet. Dette er viktig å forstå.

Spørsmålet melder seg selvsagt for alle teologer: Hva skal det bety at Peter kaller alle kristne med det ordet som i den gamle pakt var forbeholdt presteskapet av Levi stamme? Svaret er at Peter forkynner et budskap som forteller oss at det gammeltestamentlige presteskap er avskaffet. Nå er det erstattet med et nytt presteskap, nemlig det allmenne prestedømme. Ordene i første Peters brev handler virkelig om noe stort. Vi har som kristne direkte adgang til Gud. Forhenget i tempelet er borte, og vi kan, slik Hebreerbrevets forfatter forkynner det, med frimodighet tre frem for nådens trone. Vi bærer oss selv frem for Gud som offergave. Like forut for verset som begrunnet det allmenne prestedømmet, skriver Peter dette rett frem: Bli et hellig presteskap og bær frem åndelige offer, som Gud tar imot med glede ved jesus Kristus.

Vårt allmenne prestedømme er synonymt med det kristne livet. Det er dette som er Peters hensikt med å bruke det greske ordet hierevs om alle kristne. På mange måter er det synonymt med det kristne barnekåret, som Paulus skriver om. Peter utvider dette barnekårsperspektivet til å være noe mer enn arverett, det er også offertjeneste, etterfølgelse, tro og tilbedelse. Det er å være «et kongelig presteskap». Kristenlivet handler om et liv som skal leves som et åndelig offer til Gud.

Dette budskapet kjente jeg delvis fra før, men jeg visste ikke at ordet for prest i denne teksten var hierevs. Det var det nye, og det var her begrepsavklaringen kom. Ordet hierevs har nemlig ingen ting med de ordnede tjenestene i menigheten å gjøre. Når Det nye testamentet taler om ordnede tjenester, brukes helt andre ord og begreper. Da hører vi om diakoner (gr. diakonos), om eldste (gr. presbyteros) og om tilsynsmenn (gr. epsikopos). Dette er ord som ikke er hentet fra tempelkulten, men brukes i Det nye testamentet for å beskrive tjenester i menighetslivet. Slik er Det nye testamentets begreper om det som handler om de kirkelige embetene diakon, prest og biskop.

Har vi grepet dette, da har vi også skjønt at det allmenne prestedømme (hierevs) ikke har noe med de ordnede tjenestene i menigheten å gjøre, det vi til daglig omtaler som prest. Når det allmenne prestedømme brukes til å forsvare fri nattverd og et menighetsliv uten en ordnet og vigslet tjeneste om ord og sakrament, da blir læren om det allmenne prestedømme trukket ut av sin bibelske mening og sammenheng. Det er rett og slett misbruk av Peters ord», skriver Østereng.

«Tanken jeg nå lærte meg, var at alle var prester, men ikke alle var sokneprester. Ut fra det allmenne prestedømme skulle nemlig noen velges ut til en særskilt tjeneste med ord og sakrament i menigheten. Til denne tjenesten skulle kirken kalle og innsette ved ordinasjon», skriver Østereng, og understreker at «dette var en tjeneste som, ifølge Augustana, var innstiftet av Gud» (…) »

Enhet

Group of People Holding Cross and Praying in Back Lit

Østereng leste Biskop Per Lønning sin bok Kristen tro, der han definerer hva begrepet «katolsk» betyr. Det kommer av det latinske «catholica», som er et opprinnelig gresk ord som fikk først innpass i latin gjennom kirkelig bruk. Det kommer fra det greske kat-holikos. Holos betyr «hel» og kata som betyr «etter», «i samsvar med». Katholikos betyr derfor helhetlig, bestemt for alle, allment tilgjengelig, i overrensstemmelse med helheten». Kort sagt: Det som samsvarer med helheten. Østereng skriver:

«Per Lønning bidro til at ordet katolsk fra nå av var et positivt begrep, et begrep å orientere seg ut ifra. Og han bruker da også ordet på en økumenisk måte når han skriver:

«Katolske i ordets egentlige mening er alle de kirker som deler det felleskirkelige trosgrunnlag og som bestreber seg på utvidet fellesskap med øvrige kirker som deler den samme basis, hva enten disse offisielt kalles «katolske», «ortodokse» eller «protestantiske». Ordet «catholicam» i grunnteksten har til hensikt å avvise sekterisme, å markere en egenart i åpenhet og samtidig en åpenhet som ikke firer på egenart».

Kristen økumenikk eller enhet er sentralt i Skriften. I Johannesevangeliet ber Jesus slik:

«Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett. Må de alle være ett, slik du Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett».

Dette er sterke ord, og vitner om en sterk og intim form for nærhet. Østereng skriver:

«Tre ganger ber Jesus om de kristnes enhet. Den er ikke fellesskapsmessig begrunnet, men mye dypere enn som så. Enheten er begrunnet i enheten i Gud. I delaktigheten med Kristus i hans frelsesverk, så intimt knyttet til ham at Paulus skriver i første brev til Korint: Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi kropp? Så fortsetter Paulus umiddelbart med å forkynne hva denne delaktigheten har å si for kirkens enhet: Fordi det er ett brød, er vi alle èn kropp. For vi har alle del i det ene brød.

Enhet med Gud må innebære enhet med alle dem som hører Gud til. Splittelse mellom Guds barn er derfor av det onde. Det er en skandale i Kristi kropp. Og fordi denne enheten er så fundamental i kirkens liv, har Det nye testamentet mange formaninger som understreker nødvendigheten av enhet. Blant annet skriver Paulus til menigheten i Efesus:

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: èn kropp, èn Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, èn herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far, han som er over alle og gjennom alle og i alle. 

Og et annet sted i sitt første brev til menigheten i Korint formaner Paulus: Jeg formaner dere, søsken, ved vår Herre Jesu Kristi navn, at dere må være enige. La det ikke være splittelse blant dere, men stå sammen i syn og tanke. 

Så som vi ser utifra Bibelen selv er altså kristen enhet grunnleggende viktig, og noe en finner i den katolske kirke som er ett – samlet. Noe man ikke kan si om kristenheten forøvrig som er delt opp i mange ulike kirker og menigheter med ulike type lære. Jeg synes at Østereng har argumentert godt for hvorfor han valgte å gå over til Den katolske kirke, ved det jeg her har sitert; ved å se på hva Skriften selv sier om de kirkelige apostel-tjenestene og ved å se på hva den sier om kristen enhet.

 

 

 

 

 

Publisert i Kristen tro | Legg igjen en kommentar

Gud alene er nok

La intet uroe deg, intet forferde deg.

Allting forgår, Gud forblir.

Tålmod vinner alt den søker.

Den som har Gud, savner intet.

Gud alene er nok.

– St. Theresa av Avila.

 

François_Gérard_-_St_Theresa_(detail)

Sainte Thérèse, malt av François Gérard i 1827.

Publisert i Sitat | Legg igjen en kommentar

Min nysgjerrighet for katolisismen

I det siste har jeg lest litt om katolsk kristen tro, der jeg begynte med Dag Øivind Østereng sin bok «Fra Luther til Peter», hvor han beskriver et aktivt kristenliv fra det helt lavkirkelige Norsk Lutherske Misjonssamband via Den Norske Kirke, helt til altså endestasjonen Den Katolske Kirke. Østereng så etterhvert en tydeliggjøring i Skriften av noe som for hans antihierarkiske protestantiske venner var fremmed – nemlig et hiearkisk styre som skulle sørge for videreføringen av den rette lære, og ikke minst at Kristi kirke skulle være ett og kjennetegnes ved nettopp dette. De tusenvis av protestantiske og reformerte kirker verden rundt vitner ikke akkurat om en ènhet, med sine svært ulike bibeltolkninger. Noen av dem ekstremliberale, andre fundamentalistiske, og mange en usalig blanding.

Catholic Faith

De bibelske begrunnelsene for kirkelig hiearki og enhet ønsker jeg å gå videre innpå ved senere innlegg, men nå bare ønsket jeg å formidle at jeg er i en prosess hvor jeg søker og lærer i denne retning. Nå leser jeg en anerkjent bok som simpelthen heter «Katolisisme» av Barron, som forøvrig er kjent for sin tv-serie basert på samme bok. Barron får frem hvor rik og mangfoldig Den Katolske tro er – se på de vakre kirkene som kan få en til å drømme seg vekk til en høyere himmel, og den meditative og høystemte gudstjeneste hvor nattverd er i et selvsagt fokus og personlige politiske meninger til presten legges bort, se på de mange helgener som er til forbilder for oss som troende. Og se på den ydmyke respekt for gudfødersken Maria, som er et sterkt og kvinnelig forbilde – men ikke gudinne, for hun igjen peker mot sin sønn, Jesus Kristus, den sanne Gud.

Selv om det ikke er alt som jeg deler av meninger med Den Katolske Kirke, f.eks det at prestene ikke kan gifte seg (noe som riktignok faktisk kan andres i teorien siden det ikke er et dogme) eller en i overkant dialogvennlig side mener jeg ift. islamske representanter, så er det slik at noen biter for meg faller på plass om ang. den katolske tro. Ja, hierarkiske ordninger virker i vår tid «utdaterte», men det er et menneskelig påfunn å avskaffe dem og det er heller ikke meningen at noe gitt fra Gud skal være demokratisk. For det er ikke menneskeskapt. I den Katolske Kirke tror man jo at Kristus faktisk er hodet og resten er legemet. Tradisjonen sikrer Guds sanne kirke på jorden.

Dette blir langt i fra siste ord om saken. Dette er bare begynnelsen på det som vil bli flere innlegg. Jeg har ikke landet på noe som helst men jeg søker og jeg nyter det. Guds Fred og Godt Nytt År til dere alle sammen!

Publisert i Religion | Legg igjen en kommentar

Mot overnasjonalitet: Til forsvar for nasjonal suverenitet (og Brexit)

EU break up
Jeg har oversatt en monumental kronikk for Kulturverk – magasin for kultur og natur som heter «Mot overnasjonalitet: Til forsvar for nasjonal suverenitet (og Brexit)» av Bill Mitchell og Thomas Fazi, som er aktuelle med boken «Reclaiming the State – A Progressive Vision of Sovereignty for at Post-Neoliberal World». Her er et par utdrag:

«Bildet av nazistene som hysteriske nasjonalister som framelsket nasjonalstaten er grovt feilaktig. Nazistene opphøyde ikke nasjonalstaten,generelt sett hatet de den. «Avvisningen av den autonome nasjonalstaten som en levedyktig og økonomisk entitet var eksplisitt i nazistisk og fascistisk tankegang.» Enda mer interessant (og forstyrrende) er det faktum at de forkastet nasjonal uavhengighet av akkurat de samme grunnene som moderne tenkere og kommentatorer forkaster nasjonal suverenitet – fordi den ble ansett som «utdatert».»

«Det er en allmenn oppfatning – spesielt på venstresiden – om at nyliberalisme har bidratt (og bidrar) til en «tilbaketrekking», «uthuling» eller «utvisking» av staten, noe som i sin tur har ført til påstanden om at staten har blitt «overmannet» av markedet. Ved nærmere ettersyn ser man imidlertid at nyliberalisme ikke har ført til en utvisking av staten, men heller dens restrukturering, hvor målet er å plassere de som styrer den økonomiske politikken i kapitalkreftenes grep.

Det nyliberale prosjektet hadde ikke vært mulig uten regjeringer – og i særdeleshet sosialdemokratiske regjeringer – som med ulike virkemidler har lagt ut rød løper for denne ideologien.

Dette har skjedd ved liberalisering av varer og kapitalmarkeder, ved privatisering av ressurser og sosiale tjenester, deregulering av virksomheter og bedrifter, reduksjon av arbeidstakernes rettigheter og undertrykkelse av fagforeninger. Man har også gjort dette ved å senke skatter på rikdom og kapital for de rike på bekostning av middelklassen og arbeiderklassen, kuttet ned på sosiale programmer osv. Denne politikken har blitt gjennomført systematisk i Vesten (samt påtvunget flere land i Den tredje verden) med enestående besluttsomhet, og med støtten fra alle de store internasjonale institusjonene og politiske partiene.

Denne gangen hjelper staten til med å temme arbeiderklassen, kausjonere ut store firmaer som ellers hadde gått konkurs, åpne opp markeder i andre deler av verden (inkludert gjennom militær intervensjon), osv. Selv tapet av nasjonal suverenitet som har blitt tatt til orde for tidligere – og fortsetter å bli promotert i dag – skyldes en villet og bevisst politikk.»

Les hele innlegget her.

Publisert i Politikk | Legg igjen en kommentar

Ulvene må vernes

Det foregår en intens debatt for tiden om ulvene her er verneverdige eller ikke. Selv mener jeg at det er en selvfølge at de bevares. Her er en video som viser godt hvorfor de spiller en viktig rolle i økosystemet. Hvis de representerer en trussel for menneskers sauer eller hunder, så er det opp til mennesket å beskytte disse bedre. Svaret er ikke å utslette ulvene, som mennesket faktisk også er satt til å forvalte over og beskytte.

Publisert i Miljø | 3 kommentarer